1. april 2009 er dagen det norske landslaget tilsynelatende lager dagens største bløff. Foran 16.000 tilskuere på Ullevaal Stadion kjører de den ene bløffen etter den andre ved å vise totalt udugelig pasningsspill, samt håpløse avslutninger som hoster frem latterkulene i tide og utide. Selv sola bløffet med at strålene skulle medbringe varme på stadion. Først skulle man tro at det hele faktisk ikke var en bløff, siden det ikke er helt utypisk Norge å spille tildels elendig. Dette ble bevist ved at Finland tok føringen etter 39 minutter, og ikke minst ved at Norge ikke utlignet før etter 56 minutter, ved deretter å ikke finne på noe særlig originalt resten av ordinær tid.
Men dette skulle vise seg å være dagens artigste aprilspøk. Sekunder før overtid står Høyland på bakre stolpe og oppdager at ballen nærmer seg. Med litt la-oss-glede-publikum-vilje setter han ballen i mål til en enorm jubel fra publikum. Selvfølgelig skulle det ikke ta lange tiden før en finne tenker det samme for sitt publikum og utligner til 2-2 ved å lobbe ballen i mål bak Jon Knudsen. Er det dette som er aprilspøken, at Norge ikke engang vinner selv om det står 2-1 etter ordinær tid? Men neida, Morten Gamst Pedersen beviser annerledes ved å nok en gang la Norge gå opp i føringen 3-2 etter et skudd fra 25 meter. Dette blir også sluttresultatet, hvilket absolutt ikke representrerer kampbildet, men etter en tilsynelatende udugelig opptreden avslører Norge at de faktisk kan vinne, samt score opptil flere mål. For min del håper jeg landslaget dropper fremtidige aprilsnarrer og heller spiller fotball fra dommeren blåser kampen igang.
Derimot kan jeg nok ikke si at jeg er lei meg for at folka som satt ved siden av meg forlot stadion på stillingen 2-2 i ren frustrasjon over landslagets ferdigheter. Mennesker som går før kampen er over, spesielt når resultatet kan gå begge veier, fortjener ikke være med på feiringen av en seier.
Sola og varmen kom dog aldri tilbake.
